Tekst og intervju: Genver Quirino | Foto: Haukeland universitetssjukehus
Vegard Løvby Solhaug (45) er spesialfysioterapeut og har jobbet med svimmelhetsproblemer i snart 14 år. At det skulle bli nettopp dette fagfeltet, var mer eller mindre en tilfeldighet.
Som fysioterapistudent opplevde han at temaer som svimmelhet og balanseorganets funksjon ble diskutert lite i undervisningen. Det var først etter at en av hans kollegaer gikk ut i permisjon, at han fikk opplæring i utredning og behandling av vestibulære sykdommer. Det var også da han for alvor fikk øynene opp for svimmelhetsfeltet.
– Det ballet på seg derfra. Og når man først får interessen og dykker inn i dette temaet, så dukker det stadig opp nye ting å lære og nye utfordringer, forteller Solhaug.
I dag er han tilknyttet et lite, men dedikert, fagmiljø ved Haukeland universitetssykehus, under Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for vestibulære sykdommer (NKKVS) – et nasjonalt fagnettverk som arbeider med å spre kompetansen på vestibulære sykdommer i det norske helsevesenet.
Hovedoppgaven hans på jobb er å snakke med, undersøke og veilede pasienter med svimmelhetsproblemer. Men Solhaug understreker likevel at det viktigste arbeidet til syvende og sist gjøres av pasientene selv.
– Det er ikke vi som gjør mesteparten av jobben med tanke på rehabiliteringen, men pasienten selv som må gjennomføre det. Det vi som fysioterapeuter kan hjelpe med er å gi gode forklaringsmodeller på pasientens utfordringer og utrede funksjon og individuelle behov, forklarer han.
Komplekse utfordringer
Under en kartlegging hos Solhaug undersøkes pasientene for hvilke utfordringer de har innen ulike områder som balanse, kroppsbevissthet og avspenningsevne. Derfra kan han gi mer målrettede råd om videre oppfølging og øvelser tilpasset hver enkelt persons behov.
Svimmelhets- og balanseproblemer kan oppstå av mange ulike tilstander og sykdommer. I tillegg kan symptomene variere mye og vil oppleves forskjellig fra person til person. Det er nettopp denne bredden som gjør arbeidet så interessant for Solhaug.
– Det som er så fascinerende med å jobbe med mennesker er at det er ingen fasitsvar: Vi er alle forskjellige personer. Hvordan man opplever en sykdom, hvilken grad man får til øvelsene, pasientens omgivelser og deres totalbelastning – alt dette kan påvirke hvilken effekt man får av rehabiliteringen, sier Solhaug.
Samtidig betyr det også at det kan være vanskelig å gi konkrete svar på hvordan rehabiliteringen vil forløpe. Han møter ofte pasienter som ønsker tydelige svar på om og når de vil bli bedre. Solhaug legger ikke skjul på at det kan være krevende når det ikke finnes noen gode svar på disse spørsmålene.
– Det kan personlig være utfordrende med de pasientene hvor jeg frykter at jeg ikke klarer å finne en konkret løsning. Der jeg gjerne skulle gitt en diagnose, eller et svar på hvorfor de har sine problemer, og fortalt dem akkurat hva de kan gjøre for å bli bedre. Men det er dessverre ikke alltid jeg kan hjelpe på den måten, deler han.
Må tørre å utfordre seg
Men selv om det ikke alltid finnes enkle svar med vestibulære sykdommer, betyr det ikke at det ikke finnes håp for å bli bedre, understreker Solhaug. Selv uten en klar diagnose er det viktig å anerkjenne plagene man har og komme i gang med rehabiliteringsprosessen.
– Det er selvfølgelig viktig å få svar på hvorfor man er syk, men med svimmelhetsproblemer er det ikke nødvendigvis diagnosen i seg selv som er det viktigste. Det å godta situasjonen og sette i gang tiltak som kan bidra til at man lever bedre med symptomene er vel så viktig, forklarer han.
For mange av hans pasienter starter denne prosessen med at han setter en «funksjonsdiagnose», som gir et helhetlig bilde av hvordan symptomene er, og hvordan de påvirker og henger sammen med pasientens hverdag og livskvalitet. Dette danner grunnlaget for hvilke tiltak som Solhaug kan anbefale.
Men særlig ett råd trekker han frem som viktig i rehabiliteringsprosessen; det å våge å utfordre seg selv.
Solhaug forklarer at når det oppstår en skade på balansesystemet kan hjernen få en skjevfordeling i signalene fra ulike sider av kroppen. Denne forskjellen kan oppleves som svimmelhet eller en følelse av at omgivelsene beveger seg rundt.
Men ved å gradvis utfordre balansesystemet med aktivitet kan hjernen over tid lære å tilpasse seg og kompensere bedre for balanseproblemene.
– Rehabiliteringen går gjerne raskere hvis man tør å utfordre svimmelheten, enn om man blir for redd for å bevege seg. Det handler om å klare å hente trygghet gjennom kroppen og bygge kroppens evne til å stabilisere, for eksempel gjennom å bruke sanseinntrykkene fra fotsålene, forteller Solhaug.
Å styre over svimmelheten
For nær sagt alle pasienter vil rehabilitering innebære øvelser som bevisst framprovoserer svimmelheten. Det kan være ekstra krevende for dem som over tid har fått en sterk kobling mellom svimmelheten og ubehag eller fare, og derfor unngår både aktiviteter og vanlige bevegelser.
Nettopp derfor er det viktig å få hjelp av en fysioterapeut som kan tilpasse rehabiliteringen. I møte med pasientene bruker Solhaug god tid på å kartlegge hva som utløser svimmelheten, hvilke situasjoner og bevegelser pasienten er engstelig for og hvilke aktiviteter de håndterer greit.
Målet er å finne en god balansegang, med fornuftige øvelser og målsetninger som utfordrer nok uten at belastningen blir for stor eller skaper risiko for fall.
– Den innsatsen som legges ned i øvelsene er noe som forhåpentligvis skal gi bedring, så det handler litt om det å snu på de begrensningene – å kunne styre over svimmelheten, og ikke la svimmelheten styre over seg, sier Solhaug.
– Men det er selvfølgelig også viktig at man lærer å kjenne hvor mye man tåler og hvor mye pause man trenger, legger han til.
Lystbetont aktivitet
Et godt sted å starte for å komme i gang med rehabiliteringen og bli mer aktiv er å ta utgangspunkt i aktiviteter man selv liker eller ønsker å komme tilbake til. For rehabilitering trenger ikke bare å handle om øvelser, men også om å finne tilbake til det som gir mestring og livskvalitet i hverdagen.
– Jeg slår et slag for dette med livskvalitet og lystbetont aktivitet. Vestibulær rehabilitering kan fort bli en «firkant» og at man tenker at det kun handler om de og de bestemte øvelsene, sier Solhaug.
Solhaug trekker frem dans, sport, trening og turer i skogen som gode eksempler på rehabilitering i praksis, men også det å være sosial eller kunne være mest mulig på jobb kan være aktuelle “treningsøvelser”. For han er noe av det mest givende ved jobben å kunne hjelpe pasientene tilbake til aktivitetene og hverdagen som betyr mest for dem.
– For noen vil det selvfølgelig være nyttig å ha spesifikke øvelser, men for mange er det like viktig å ta utgangspunkt i hva som er viktig for deg som person: Hva er det man ønsker å mestre, og hva er det som skal til for at man fungerer godt og har god livskvalitet? Det er kanskje det beste utgangspunktet når man skal prioritere ulike aktiviteter for rehabiliteringen.