Tekst og intervju: Genver Quirino | Foto: Ann Kristin Michael

Ann Kristin Michael (61) lever med krystallsyke og vedvarende svimmelhet. Til tross for dette er hun med på å organisere tre faste turer i uka gjennom Turvenner Trondheim, en turgruppe som har vokst til over 5 600 medlemmer. For henne har naturen og turfelleskapet blitt en viktig del av rehabiliteringen.

– Før hørte man at man måtte ta det med ro og hvile seg i perioder med svimmelhet. Men for meg har den beste medisinen vært å være ute i naturen, sier Ann Kristin. 

Tre faste ganger i uken samler hun alt mellom 10-40 personer for turer i Trondheim og omegn. Turene går året rundt, og i all slags vær. 

Før jobbet hun som helsesekretær ved Medicus AS. Men siden hun ble rammet av krystallsyken og svimmelheten, har hun ikke vært i stand til å stå i full jobb. 

Da kom også det naturlige spørsmålet: Hva skulle hun gjøre nå, nå som hun ikke lenger hadde jobben å gå til? 

Betyr mye 

Ideen om turgruppen kom i en periode der Ann Kristin var svært dårlig. Hun var svimmel, hadde angst og var i dårlig form både fysisk og psykisk. Likevel kjente hun på et ønske om å prøve seg ut i naturen. 

Å sitte i sentrifugen 

Ann Kristin har levd med krystallsyke i snart 15 år. Det hele startet i 2011, nærmere bestemt på 17. mai. Hun skulle bare ta seg en hvil på sofaen før det kom besøk senere på dagen. 

– Da jeg skulle reise meg opp igjen, var det som om verden gikk rundt og rundt, beskriver hun. 

Rehabiliteringsoppholdet i Alta 

Mye av den tryggheten som Ann Kristin har i dag, kan knyttes tilbake til rehabiliteringen hun har vært gjennom. Hun hadde vært på et kurs om svimmelhet på St. Olavs hospital, da fastlegen hennes anbefalte henne å oppsøke tilbudet om sanserehabilitering ved Unicare Alta. 

Hun hadde først ikke særlig lyst. Bare tanken på å reise alene med krystallsyke virket lite fristende. Men legen insisterte og oppfordret henne igjen til å dra.  

– Jeg var veldig sliten og utmattet, forteller hun. 

For Ann Kristin ble rehabiliteringsoppholdet på Unicare Alta et viktig vendepunkt. 

– Jeg ble tatt imot kjempegodt. Vi fikk virkelig god individuell oppfølging, og de var så forståelsesfulle, behagelige og profesjonelle i alt de gjorde, forteller Ann Kristin. 

På oppholdet var de åtte personer i en gruppe – alle med ulike varianter av vestibulære utfordringer. Men svimmelheten var en felles utfordring for alle. 

– Til felles var vi plaget av mange av de samme tingene. Vi var alle slitne og svimle, sier hun. 

Opplegget startet hver dag med et felles morgenmøte, der gruppen gikk gjennom hva som skulle skje den dagen. Deretter var det individuelle møter med behandlere og de tverrfaglige teamene. 

Hun forteller om grundige undersøkelser og kartlegginger av balanse, øyemotorikk og andre forhold som kunne ligge bak svimmelheten. De ble også jobbet mye med å håndtere angsten for å gjøre øvelser og bevege seg. For hver deltaker ble det laget en individuell plan. 

Øvelsene og aktivitetene bestod blant annet av balansetrening i gymsalen, meditasjons- og avspenningsteknikker, og ulike øvelser for å trene øyne, syn og balansen. De fikk også turer og utflukter i naturen, for dem som var friske nok til det. 

Sammen utviklet rehabiliteringsgruppen et godt og tett samhold. 

– I gruppa hadde vi masse gode samtaler – mye gråt og mye latter. Og når du er i en gruppe der andre sliter med det samme, trenger du aldri å forsvare eller forklare om du trekker deg unna og må legge deg for å hvile, forteller Ann Kristin. 

Å utfordre seg selv 

Til sammen var hun tre uker på rehabilitering i Alta. For Ann Kristin var den store lærdommen å ikke sky unna de aktivitetene som var ubehagelige. Hun lærte at hun kunne utfordre seg selv, men på en trygg og gradvis måte. 

– Før jeg kom til Alta, tenkte jeg at det var mange ting jeg ikke kunne holde på med. Men der lærte jeg at jeg skulle bevege meg, for å bygge opp balansen og håndtere sanseinntrykkene bedre, forklarer hun. 

Nå trener hun på treningssenter to ganger i uken. I tillegg trener hun styrke og balanse nesten hver dag, med øvelser hun har tatt med seg fra rehabiliteringsoppholdet, slik som øvelser der hun ser på noe nært, og flytter blikket bort og tilbake, og der hun forholder seg til ting i bevegelse og synsinntrykk fra omgivelsene. 

Hovedbudskapet hennes er tydelig: 

– Det store har vært å ikke være engstelig for å bevege seg. Man blir jo veldig redd for å få anfall, men du blir bedre hvis du eksponerer deg. Bruk øynene og hørselen, og prøv deg fram. Ikke hold deg inne. Du må rett og slett bevege deg og utfordre sansene. Det er det jeg har lært, deler hun. 

Men kanskje aller viktigst i hverdagen er turgruppa. Den han har blitt en sentral del av hennes rehabiliteringsreise. Også i dag skal hun ut på tur. 

– Jeg angrer jo aldri på at jeg har hatt en tur, selv om jeg på det verste er skikkelig svimmel og uvel. For jeg vet at jeg blir bedre når jeg kommer meg ut, og jeg vet at jeg kan ta det med ro og være stolt av meg selv når jeg kommer tilbake igjen. Turene betyr alt for meg, avslutter hun. 

Tekst og intervju: Genver Quirino | Foto: Haukeland universitetssjukehus

Vegard Løvby Solhaug (45) er spesialfysioterapeut og har jobbet med svimmelhetsproblemer i snart 14 år. At det skulle bli nettopp dette fagfeltet, var mer eller mindre en tilfeldighet. 

Som fysioterapistudent opplevde han at temaer som svimmelhet og balanseorganets funksjon ble diskutert lite i undervisningen. Det var først etter at en av hans kollegaer gikk ut i permisjon, at han fikk opplæring i utredning og behandling av vestibulære sykdommer. Det var også da han for alvor fikk øynene opp for svimmelhetsfeltet. 

– Det ballet på seg derfra. Og når man først får interessen og dykker inn i dette temaet, så dukker det stadig opp nye ting å lære og nye utfordringer, forteller Solhaug. 

I dag er han tilknyttet et lite, men dedikert, fagmiljø ved Haukeland universitetssykehus, under Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for vestibulære sykdommer (NKKVS) – et nasjonalt fagnettverk som arbeider med å spre kompetansen på vestibulære sykdommer i det norske helsevesenet.  

Hovedoppgaven hans på jobb er å snakke med, undersøke og veilede pasienter med svimmelhetsproblemer. Men Solhaug understreker likevel at det viktigste arbeidet til syvende og sist gjøres av pasientene selv. 

– Det er ikke vi som gjør mesteparten av jobben med tanke på rehabiliteringen, men pasienten selv som må gjennomføre det. Det vi som fysioterapeuter kan hjelpe med er å gi gode forklaringsmodeller på pasientens utfordringer og utrede funksjon og individuelle behov, forklarer han. 

Komplekse utfordringer 

Under en kartlegging hos Solhaug undersøkes pasientene for hvilke utfordringer de har innen ulike områder som balanse, kroppsbevissthet og avspenningsevne. Derfra kan han gi mer målrettede råd om videre oppfølging og øvelser tilpasset hver enkelt persons behov. 

Svimmelhets- og balanseproblemer kan oppstå av mange ulike tilstander og sykdommer. I tillegg kan symptomene variere mye og vil oppleves forskjellig fra person til person. Det er nettopp denne bredden som gjør arbeidet så interessant for Solhaug. 

Må tørre å utfordre seg 

Men selv om det ikke alltid finnes enkle svar med vestibulære sykdommer, betyr det ikke at det ikke finnes håp for å bli bedre, understreker Solhaug. Selv uten en klar diagnose er det viktig å anerkjenne plagene man har og komme i gang med rehabiliteringsprosessen. 

– Det er selvfølgelig viktig å få svar på hvorfor man er syk, men med svimmelhetsproblemer er det ikke nødvendigvis diagnosen i seg selv som er det viktigste. Det å godta situasjonen og sette i gang tiltak som kan bidra til at man lever bedre med symptomene er vel så viktig, forklarer han. 

For mange av hans pasienter starter denne prosessen med at han setter en «funksjonsdiagnose», som gir et helhetlig bilde av hvordan symptomene er, og hvordan de påvirker og henger sammen med pasientens hverdag og livskvalitet. Dette danner grunnlaget for hvilke tiltak som Solhaug kan anbefale. 

Men særlig ett råd trekker han frem som viktig i rehabiliteringsprosessen; det å våge å utfordre seg selv.  

Solhaug forklarer at når det oppstår en skade på balansesystemet kan hjernen få en skjevfordeling i signalene fra ulike sider av kroppen. Denne forskjellen kan oppleves som svimmelhet eller en følelse av at omgivelsene beveger seg rundt.  

Men ved å gradvis utfordre balansesystemet med aktivitet kan hjernen over tid lære å tilpasse seg og kompensere bedre for balanseproblemene. 

– Rehabiliteringen går gjerne raskere hvis man tør å utfordre svimmelheten, enn om man blir for redd for å bevege seg. Det handler om å klare å hente trygghet gjennom kroppen og bygge kroppens evne til å stabilisere, for eksempel gjennom å bruke sanseinntrykkene fra fotsålene, forteller Solhaug. 

Å styre over svimmelheten 

Lystbetont aktivitet 

Et godt sted å starte for å komme i gang med rehabiliteringen og bli mer aktiv er å ta utgangspunkt i aktiviteter man selv liker eller ønsker å komme tilbake til. For rehabilitering trenger ikke bare å handle om øvelser, men også om å finne tilbake til det som gir mestring og livskvalitet i hverdagen. 

– Jeg slår et slag for dette med livskvalitet og lystbetont aktivitet. Vestibulær rehabilitering kan fort bli en «firkant» og at man tenker at det kun handler om de og de bestemte øvelsene, sier Solhaug. 

Solhaug trekker frem dans, sport, trening og turer i skogen som gode eksempler på rehabilitering i praksis, men også det å være sosial eller kunne være mest mulig på jobb kan være aktuelle “treningsøvelser”. For han er noe av det mest givende ved jobben å kunne hjelpe pasientene tilbake til aktivitetene og hverdagen som betyr mest for dem. 

– For noen vil det selvfølgelig være nyttig å ha spesifikke øvelser, men for mange er det like viktig å ta utgangspunkt i hva som er viktig for deg som person: Hva er det man ønsker å mestre, og hva er det som skal til for at man fungerer godt og har god livskvalitet? Det er kanskje det beste utgangspunktet når man skal prioritere ulike aktiviteter for rehabiliteringen.